Vanlige NDT-metoder inkluderer:
- Ultralydtesting (UT): Brukes til å oppdage delaminering, inneslutninger og andre interne diskontinuiteter. UT bruker en piezoelektrisk sonde koblet til en feildetektor, som i sin mest grunnleggende form er en pulsmottaker og oscilloskopdisplay. Transduseren føres gjennom gjenstanden som testes, som den vanligvis kobles til med en gel, olje eller vann. Denne koplingen er nødvendig for å effektivt overføre den akustiske energien fra transduseren til delen, men er ikke nødvendig ved testing med berøringsfrie teknikker som elektromagnetiske akustiske transdusere (EMAT) eller lasereksitasjon.
- Radiografisk testing (RT): Brukes til å identifisere sveisedefekter, porøsitet og andre defekter i rørveggen. Ved radiografisk testing plasseres testdelen mellom en strålekilde og film (eller detektor). Forskjeller i materialtetthet og tykkelse på testdelen vil dempe (dvs. redusere) den penetrerende strålingen gjennom en interaksjonsprosess som involverer spredning og/eller absorpsjon. Absorpsjonsforskjellene registreres deretter på film eller elektronisk.
- Magnetisk partikkelinspeksjon (MPI): Effektiv for å oppdage overflate- og overflatedefekter som sprekker og sømmer. Teknologien fungerer ved å indusere et magnetisk felt i komponenten som testes. Hvis en overflate- eller overflatenær defekt er tilstede, blir den magnetiske fluksen forvrengt og "lekker" rundt defekten. Ved å støve med fine magnetiske partikler som jernholdig spon (enten tørr eller suspendert i en væske), vil partiklene bli tiltrukket av området med flukslekkasje, og skape synlige tegn på defekten.
